En liten katt med stor motgang

Dette er altså vår bittelille venn, katten Mini.
Hun er av rasen Hellig Birma og ble født 8.april 2002, så hun har akkurat hatt sin åttende bursdag. Hennes historie er ikke bare solskinn, det har vært mye motgang for et lite vesen. Noe er så hjerteskjærende trist at selv en operasjon blir litt blekt...

Dette innlegget blir litt langt, men her skal dere få hele sagaen:
Da Mini var liten kattunge het hun Precious og hadde en mamma som var fryktelig glad i henne. Hun het Lisbeth og det har blitt meg fortalt at hun var en katteelsker helt på høyde med meg selv. Så glad var hun i katter faktisk, at hun adopterte en til. På Dyrebeskyttelsens kattehus i Mosseveien i Oslo fant hun en liten, sort stakkar som satt og gjemte seg i et hjørne. Han var den mest puslete pusen blant alle de nesten femti kattene i huset, og det var akkurat han som Lisbeth ville ha! Han fikk navnet Gizmo.

Hos Lisbeth vokste han seg stor og sterk, og etter en tid med misnøye over å måtte dele mammaen sin med en inntrengerbastard kunne endelig lille Precious gi etter og være venner.
I 2007 fikk Lisbeth en liten datter og bare en måned etterpå skjedde det ufattelige. Lisbeth døde. Plutselig var hun ikke mer.

Jeg kjente ikke Lisbeth, så jeg ønsker ikke å skrive så mye om omstendighetene rundt hennes bortgang. Jeg vet bare at det var medisinsk årsak knyttet indirekte til fødselen. Men det er ikke vanskelig for noen å tenke seg for en forferdelig tragedie dette var for veldig mange mennesker, og spesielt for samboer Joakim og den lille nyfødte jenta. Men det var også to firbente små som mistet mammaen sin…

Jeg er kollega av Joakim og det var da han hørte om min kattelidenskap at han spurte om jeg kunne passe pusekattene da han skulle på ferie. Dette var sommeren 2008 og jeg hadde levd uten katt i fire år – jeg måtte jo si ja! Så i tre uker hadde jeg katteferiekoloni i leiligheten her på Majorstua. Vi fant raskt ut at vi var perfekt match og det ble masse kos og moro.
I korte trekk kan vi si at de ble værende hos meg, bare avbrutt av et par turer hjem til Joakim når jeg selv skulle på ferie. Sånn er det når man plutselig blir ”mamma”! Precious ble til Mini og Gizmo ble til Storekatten.

Tiden vi har hatt sammen har stort sett vært problemfri. Men Minikatten ble etter hvert plaget med urinveisproblemer. Første gangen hun hadde symptomer bar det til hennes tidligere veterinær på Lørenskog. Prøver ble tatt og ingenting galt ble funnet. Men så fikk hun stadig symptomer og det virket som at hun hadde vondt. Hun gikk ustanselig på tissekassen og innimellom tisset hun på steder utenfor kassen. Ny runde hos veterinær, denne gangen her i byen. Fremdeles kunne ingenting påvises av verken urinprøve eller blodprøve. I september i fjor oppdaget vi blod i urinen – ny tur til veterinær. Der fikk vi endelig høre om ”fenomenet” IDIOPATISK CYSTITT. Her kan du lese mer om det:

http://www.articlesbase.com/pets-articles/the-truth-about-cat-stress-and-idiopathic-cystitis-in-cats-732506.html

Det er altså en tilstand der katten får en slags urinveisinfeksjon som ikke er bakterielt betinget. Man vet ikke helt hva som forårsaker det, rett og slett. Men det antas at stress og miljø kan være noen av årsakene. Enkelte raser er mer utsatte og hannkatter får det oftere enn hunnkatter. Innekatter er frarøvet sin frihet og får dermed sine instinkter hemmet. Det kan være mer stressende for et kattedyr enn vi forstår.

Siden da har vi tilrettelagt veldig for Minikatten, med riktig fôr, Feliway (kunstig feromon med beroligende effekt) og generell bortskjemming av ypperste klasse. Uken før påske i år ble hun allikevel dårlig igjen. Hun virket ikke stresset som tidligere og det var mer blod i urinen. Vi valgte å avvente, siden vi til nå hadde vært fire-fem ganger til veterinær uten resultat. Til slutt var hun veldig pjusk, og med påsken for døren var det best å få det sjekket.

Tonje hos Tam Dyreklinikk på Alna undersøkte pusen og konstaterte vekttap og dehydrering. Ingen tegn til bakterier i urinen… Vi tok henne hjem med spesialfôr, rehydreringspulver, antibiotika og kortison. Etter få dager var pusen i mye bedre form. Kortisonet satte i gang skikkelig matlyst, og hun drakk vann som bare det! Urinen hadde mindre og mindre blod og det så lyst ut. Veterinærens worst case scenario med kreft som årsak virket fjernt. Men etter halvannen uke kom tilbakefallet og tilstanden forverret seg raskt. Jeg kontaktet Tonje som henviste meg til Oslo Dyreklinikk for full utredning med ultralyd og det hele. Der fikk vi time førstkommende tirsdag, som var det tidligste de kunne tilby.
I går morges satte jeg meg til å kose litt med pusen og sjekke hvordan hun hadde det før jeg skulle på jobb. Det var en hjelpesløs situasjon jeg ble vitne til; en katt med åpenbart enorme smerter som løp inn og ut av kassen med krampetrekninger uten at det kom mer enn noen blodfargede dråper urin av gangen. Gråtende ringte jeg Veterinærhøyskolens poliklinikk og ba om å få komme. Få minutter senere satt pusen og jeg i en drosje og vi ble raskt tatt hånd om da vi kom frem. Pusen ble grundig undersøkt før hun ble lagt inn for utredning. Jeg måtte skrive under og fikk estimert en kostnad på opp mot fem tusen kroner. En drøy pris å forestille seg som en uforutsett enkeltutgift, men også uten sannsynlige alternativer…

Jeg dro på jobb og fikk i 14-tiden telefon om at ultralyden var utført og funnet av e n s t o r…. URINSTEIN I BLÆRA ble annonsert! Millisekundet mellom ordene ”en stor” og ”urinstein” forekom meg som en evighet, hvor jeg formelig kunne kjenne hjertet og pusten stanse i redsel for at neste ord skulle være ”svulst”… For en lettelse, men samtidig fæl følelse. Da er det jo ikke rart pusen har hatt uhyrlige smerter og store mengder blod. Hvordan kunne jeg la det gå så langt..?!

Operasjon var eneste alternativ og jeg ble advart mot stiv pris. Hvordan skulle jeg kunne la et pengebeløp hindre meg i å endelig gi katten en sjanse til å bli bra, så som vi endelig visste hva det var?
Det ble en uvant kveld og natt hjemme uten Minikatten. Jeg merket at jeg hørte etter lydene hennes. Men det var også en lettelse at de lydene ikke var der, for det lyden av alt for mange turer i tissekassa som hadde bekymret meg i så mange dager. Jeg sovnet med litt urolig hjerte men med kryssede fingre.

Kvart over tolv i dag ringte de fra Veterinærhøyskolen med melding om endt prosedyre. Steinen var fjernet og operasjonen vellykket. Men kirurgen uttrykte bekymring over at lillepusen har unormalt liten blære. I tillegg virket det som at den ikke var elastisk, så den utvider seg ikke når den fylles. Men det får vi bekymre oss om senere, eventuelt. Nå er hovedfokus at såret skal leges og katten bli bra.
Klokken 16 ble vi møtt av en gråtende katt i buret sitt i skranken på klinikken. En bandasjert bakre labb og pussig bomullsbody med borrelås gjorde ikke tilstanden bedre for en sår og sliten stakkar. Fakturaen jeg fikk med på lasset var nesten det dobbelte av hva de hadde gitt i estimat, og jeg prøvde å ikke kaste opp i det hun sa beløpet. I tillegg ville de helst ha betalt på stedet, kredittkort ikke godtatt – Og så akkurat den dagen jeg ikke hadde ti tusen spenn i kontanter i lomma eller på konto! Uffda! Nåvel… Vi kommer tilbake til dette.

Vel i hus virket det etter et lite forvirret kvarter som at hun skjønte at hun var hjemme, dog det tok noe lengre tid før hun skjønte at bodyen måtte forbli på. Verre er det med bandasjen på foten, den ristes det fremdeles på med jevne mellomrom. Jeg vet ikke hva som har skjedd med foten, så jeg tør ikke ta den av enda heller. Får ringe de på mandag.

Nå er det kvelden og roen har senket seg. Katten har spist godt og endelig funnet et sted og en stilling hun kan sove i. Mamma har fikset for pusen sin, det er klart. Andreas og en drøss andre kollegaer er på årets Trysiltur i helga. Jeg hadde gledet meg i to år til det, men prøver å fokusere på at jeg får en frisk katt. :)
I morgen er vi allerede en dag nærmere det!